William B. Franklin
William Buel Franklin | |||
---|---|---|---|
Født | 27. februar 1823 York i Pennsylvania | ||
Død | 8. mars 1903 (80 år) Hartford i Connecticut | ||
Beskjeftigelse | Offiser | ||
Utdannet ved | United States Military Academy | ||
Parti | Det demokratiske parti | ||
Nasjonalitet | USA | ||
Gravlagt | Prospect Hill Cemetery[1] | ||
Kallenavn | Little Mac The Young Napoleon | ||
Troskap | USA | ||
Våpenart | Union Army, United States Army | ||
Tjenestetid | 1843-65 | ||
Militær grad | General | ||
Kommandoer | Army of the Potomac | ||
Deltok i | Den amerikanske borgerkrig | ||
Signatur | |||
William Buel Franklin (født 27. februar 1823, død 8. mars 1903) var en amerikansk karriereoffiser og unionsgeneral i den amerikanske borgerkrigen. Han steg i gradene under krigene til å være korpskommandant i Army of the Potomac og kjempet i flere kjente tidlige slag på den østlige krigsskueplassen.
Tidlig liv
[rediger | rediger kilde]Franklin ble født i York i Pennsylvania. Hans far, Walter S. Franklin, hadde stillingen Clerk of the United States House of Representatives. En av hans oldefedre, Samuel Rhoads, var medlem av første kontinentalkongress fra Pennsylvania.
Den fremtidige presidenten James Buchanan som da var senator, utnevnte Franklin til United States Military Academy i juni 1839. Franklin ble uteksaminert som den første i sin klasse i 1843 før han sluttet seg til topografi-ingeniørene og ble sendt til Rocky Mountains i to år for å måle opp regionen. Han ble så tilknyttet tjeneste i administrasjonen i Washington, DC. Han tjenestegjorde under Philip Kearny i den mexicansk-amerikanske krig og ble midlertidig forfremmet til løytnant etter slaget ved Buena Vista.
Da han kom tilbake fra Mexico, tjenestegjorde Franklin som professor ved West Point i tre år før han hadde oppsynet med byggingen av flere fyrtårn langs atlanterhavskysten i New Hampshire og Maine. Han giftet seg med Anna L. Clarke, fra Washington, DC, i 1852. Paret fikk ingen barn. Han ble i mars 1857 utnevnt til oppsynet med Light House Board og byggeprogrammet i landet.
Han avløste Montgomery C. Meigs i november 1859 som ingeniøren som hadde oppsynet med byggingen av United States Capitol-domen. Rett før utbruddet av borgerkrigen, i mars 1861, ble han utnevnt som arkitekt med oppsyn for den nye skattebygningen i Washington.
Borgerkrigen
[rediger | rediger kilde]Kort tid etter at borgerkrigen startet ble Franklin utnevnt til oberst i 12th US Infantry, men tre dager senere, den 17. mai 1861, ble han forfremmet til frivillig brigadegeneral. Han steg raskt fra kommando over brigade til korps i Army of the Potomac og deltok i Peninsula-felttoget, slaget ved Antietam og slaget ved Fredericksburg. Han ble forfremmet til generalmajor den 4. juli 1862. Ved Antietam var hans VI Corps i reserve, og han forsøkte forgjeves å overbevise generalmajor Edwin Vose Sumner å la hans korps utnytte den svekkede stillingen i de konføderertes sentrum. Ved Fredericksburg ledet han «Left Grand Division» (to korps under generalmajorene John F. Reynolds og William Farrar Smith) som mislyktes i sine angrep på de konføderertes høyre flanke ledet av generalløytnant Thomas J. «Stonewall» Jackson. Kommandanten for Army of the Potomac, generalmajor Ambrose Burnside, la senere skylden på Franklin personlig for dette, selv om det ser ut til at han utførte ordrene nøyaktig slik han hadde fått dem.
Ettersom politiske intriger feide over unionshæren etter Fredericksburg og den beryktede Mud March, ble Franklin anklaget for å være den fremste igangsetteren for «kabalen» mot Burnsides lederskap. Burnside skapte betydelige politiske vanskeligheter for Franklin som takk for dette, og han fremførte et skadende vitnemål foran den mektige Joint Committee on the Conduct of the War og holdt ham unna felttjeneste i månedsvis. Under Gettysburg-felttoget i 1863 var Franklin hjemme i York i Pennsylvania hvor han assisterte major Granville Haller i å utvikle planer for forsvaret av regionen mot et ventet angrep fra fienden.
Franklin fikk ledelsen over et korps i Department of the Gulf og deltok i det skjebnesvangre Red River-felttoget i 1864. Han ble såret i foten i slaget ved Mansfield i Louisiana. Han ble tatt til fange av major Harry Gilmors konfødererte partisaner i et tog i nærheten av Washington, DC, i juli 1864, mens han såret var på vei tilbake fra slagmarken. Resten av hans krigskarriere var preget av hemningen av skaden og forfulgt av hans uhell i politikk og som kommandant. Han fikk ikke flere kommandoer, selv med hjelp fra sin klassekamerat fra West Point, venn og fremtidige president, Ulysses S. Grant.
Etter krigen
[rediger | rediger kilde]Etter borgerkrigen flyttet general Franklin til Hartford og ble daglig leder for Colt Firearms Manufacturing Company frem til 1888, i tillegg til direktør i styrene til flere produksjonskonsern. Han overvåket byggingen av Connecticut State Capitol Building, og tjenestegjorde i forskjellige styrer og kommisjoner hvor hans ingeniørerfaring viste seg å være til hjelp i å utvide Hartfords offentlige vanntjeneste.
Franklin ble i 1872 oppsøkt av en fraksjon fra Pennsylvania og New Jersey i Det demokratiske partiet for å stille til valg mot Horace Greeley i partiets nominasjon til presidentvalget, noe han takket nei til og henviste til behovet for enhet i partiet. Han var visepresident for et forsikringsselskap i Hartford-området og delegat til demokratenes nasjonalkonvensjon i 1876. Etter at han pensjonerte seg fra Colt Firearms i juni 1888, ble han utnevnt til leder for den amerikanske delegasjonen til verdensutstillingen i Paris.
William Franklin døde i Hartford og er gravlagt nær sitt fødested i York i Pennsylvania, i Prospect Hill Cemetery.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Eicher, John H. og Eicher, David J., Civil War High Commands, Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.
- Snell, Mark A., From First to Last: the Life of Major General William B. Franklin, New York: Fordham University Press, 2002. ISBN 0-8232-2148-2 and ISBN 0-8232-2149-0.
- Warner, Ezra J., Generals in Blue: Lives of the Union Commanders, Louisiana State University Press, 1964, ISBN 0-8071-0822-7.